Foto: Brynjar Evensen
Inge Bremnes (solo)
Inge Bremnes slo gjennom rundt midten av dette tiåret, med radiolistede og høytstrømmede låter som «Ka du håpa på» og «Himmelblå», alle selvskrevet på eget språk og mål. Og dermed var den lille kystkommunen Kvæfjord i Troms ikke lenger bare kjent som hjemstedet til «verdens beste kake», men også som arnested for en av vår generasjons fremste norske sangere og låtskrivere - med strømminger i millionklassen.
Og ja, vi sa «norske» og ikke «nordnorske». For fra sin base i hovedstaden har Inge Bremnes fylt små og store konsertlokaler over hele landet, både solo i akustisk form og med sitt etterhvert høyst rutinerte band, gjennom iherdig turnevirksomhet siden singeldebuten i 2015, og vel så det. Festivalscener fra Festspillene i Nord-Norge til Rockefeller har også stått på turneplanen, unge Bremnes er tross alt den sjeldne typen artist og låtskriver som kan få låtene sine listet på Pl og P3 på samme tid.
Apropos etternavnet er det ingen hemmelighet at Inge tilhører samme slekt som krydderurtseksperten Lesley Bremnes og IngemannAmtzen (norgesmester i turn 1920). Men Inge Bremnes har for lengst etablert seg som noe langt mer og ganske annet enn «enda en Bremnes med gitar». For på tross av en unektelig inderlig grunntone, er låtuniverset til Inge Bremnes, slik det fremstår på to album så langt ( «Mellomspill» fra 2017 og 2018-oppfølgeren «Har det no å si»), ført i et moderne popspråk, langt fra klisjeen om den «kjenslevare nordnorske trubaduren».
Det gjelder tekstmessig, der dobbeltbunnede underfundigheter gjeme glir over i en rent uvanlig direkte kommunikasjon med lytteren. Men vel så mye musikalsk, der en både dyp og bred musikalsk bakgrunn (inkl. den internasjonalt kjente såkalte «popskolen» LIPA i Liverpool) kommer til sin rett i et sound som snakker med personlig stemme i samtidens globale popspråk:. På CVen forøvrig står såvel party-djing under aliaset Ingen Bremser og powermetal-bandet og sideprosjektet Viking Priest - visstnok store i Polen. Sånn bare for å sette ytterligere to streker under det musikalsk grenseløse og den lite selvhøytidelige tonen, begge deler en sentral del av «Inge Bremnes-opplevelsen», både på plate og på scenen.